Rundt om på Hedemarken har det vøri ganske så mange brennerier opp gjennom ti’n. Ja, noen ta dom putrer og går den dag i dag, så vidt je veit. Den historia je ska’ fortælja nå, gikk for seg ei stund etter krigen. Og om du itte riktig trur at det æ sæint, ja, så er itte det så nøye, hell. Nei, kænskje det er like bra, for je er slett itte sikker på å langt telbars såkalte ”foreldelsesparagrafer” egentlig gjelder.
Det var’n Ottar som hadde fått jobben med å vara sjåfør på tankbil’n frå detta bestemte brenneriet. Et par gonger i viku’n tok’n tur’n inn tel et mottak på Hamar. Hæin hadde fått stunder tel å ta på seg litt ekstra arbe’ nå. Bror hass hadde sli frå seg æille planer om å gifte seg inni by’n, så nå dreiv dom gar’n heme i lag.
Ottar var en stø kar, og godt likt i bygden. Hæin var en ta dom som det støtt går an å be om ei tjeneste. Enten det gjaldt å få liv ti et stabeis ta en traktor, en gammal Fordson hell Case midt i travleste ønna, hell om det gjaldt å ta fjøsstellet når noen måtte hemafrå noen timer på æftan. Hænn Ottar svara som regel at det skulle full bli ei råd. Og da vart det slik.
Det gikk ei tid. Hæin Ottar kjørte, og æille var fornøgde. Så skulle det vara revisjon ta årsregnskapet innpå mottaket. Da fæinn dom at det var noe som itte heilt stemte. Det var litt differanse milla det antalet liter sprit som va bokført frå brenneriet, og det som var registrert på mottaket. Store forskjellen var det itte, men dom tok tel å kontrollere nøyere på begge plasser. Etter ei stønn vart dom heilt sikre; at jo, det var et svinn. Itte stort, men det var jevnt.
Direktør’n på brenneriet såg ”meget alvorlig på situasjonen”, og ledelsen hadde et møte på kontoret hass. Dom tala att og fram ei stund, og så sendte dom bø’ etter’n Ottar.
- Har De, Ottar, på egen hånd tappet alkohol fra kranen på tankbilen? Sporde direktør’n med en gong hæin hadde kømmi innafor døra.
Ottar tok seg tid tel å helse runden rundt, hæin forhaste seg sjelden med noe.. Direktør’n såg seg nødt tel å spørja en gong tel.
- Nei, svara’n Ottar.
- De skjønner vel alvorlighetsgraden i denne saken, og hvilket ansvar De har? Sa direktør’n.
Ottar svara itte noe meir, så direktør’n fortsætte med å tala på ansvar og plikt. Etter ei stund vart dom i ledelsen bære sittandes og mumle lågt seg imilla. Hæin Ottar oppfatte at ordet ”enfoldig” vart nevnt et par gonger.
Ettersom at svinnet var så udiskutabelt, måtte det bli tel full etterforsking omkring transporten. Fysst tok dom før seg tanken på bil’n. Dom prøvde med trykkluft, og dom fæinn at meir enn to åpninger var det itte. Det va ei luke på toppen, tel reingjøring. Den kunne tettes heilt. Attåt den kom sjølve krana bakerst.
Så gjorde dom seg klare tel å forata en prøvetransport. Det vart fylt nøyaktig tre tusen liter sprit på tanken. Deretter plomberte dom både krana og luka. I tillegg var det en kontrollør som skulle følgje me’n Ottar heile vægen tel Hamar.
Væl framme på mottaket vart plomberinga åpne. Så tappe dom, og hår einaste dråpå vart måle.
Det var to tusen ni hundre og nitti liter.
Kontrolløra riste på hugu og diskuterte høglydt seg imilla. ” Komprimering på grunn av overtrykk ved rystelser”, va det en som sa. Enige vart dom itte.
Hæin Ottar og kontrollør’n kjørte telbars att.
- Du er vel glad for at du er utenfor mistanke, sa ’n da’n Ottar slapp’n ut ved brenneriet.
Hæinn Ottar bære nikke før’n snudde og kjørte hematt åt seg sjøl. Tankbil’n sto som regel parkert åt dom på gar’n, for det va hæin som hadde ansvaret for vedlikehøldet.
Vægen går der i slake svinger bortetetter. Hæin Ottar læt blikket gli ut over bygda si. På begge sider er det vælhøldte åkrer og jorder. Kønn som ennå itte ha gulne, og potetgras med kvite hell blåraue blommer. Det er her hæin og folket hass hører tel. Slik sitt’n og tenkjer litt for seg sjøl. Ansvar, tenkjer’n. Ansvar kæinn en full ha før så mangt og så mange her i væl’n.
Heme på tunet parkerer’n på den vante plassen bortmed låvebrua. Derifrå er det lett å ta seg opp på tanken, der reingjøringsluka er. Nå klyv’n dit opp og åpner opp.
- Jo, det følgjer nok et ansvar med denna jobben, tenkjer’n. Og mest ansvar har’n da kjint for at gode naboer på garda ska få smaka litt ta det som dom ha levert råvarer tel.
Så strækk’n armen langt innover, og får tak i den dørgende fulle sinkbytta som heng der på en jønnkrok i midten.
Til forsiden Tilbakemeldinger / gjestebok
