Storveien opp fra dalen skjærer først en rett linje over slakt hellende jorder. Nå vinterstid ligger hvite flater urørte på hver side, bare brutt av tilfeldige dyretråkk eller et og annet skispor.
Oppover i lien blir det brattere, og tett granskog tar over for kulturmark. Etter hvert stikker også nakne bergknauser fram i dagen. Her måtte de en gang legge traseen i krappe svinger for å komme videre.
Det ligger to små stuer akkurat der hvor veien forsvinner inn i skogen, en på hver side. En eldre mann står utenfor den nederste. Han kaver med en langskaftet sopelime, hemmet av noe han holder i hånden. Så tramper han av seg resten av nysnøen før han fortsetter inn.
Han er høy og mager, litt dradd i ansiktet og med vertikale furer. Ennå er han ganske mørk i håret, skjønt med noen jerngrå tuster. Anders heter han, og har bodd her de siste femti årene. Olav i det andre huset har vært her enda lenger.
Anders har vært oppe ved postkassen. Et par aviser og noen julekort slenger han fra seg på kjøkkenbordet. Han er i ulage. For pokker ta, om det ikke er gamle tanker som dukker opp igjen. Jul og alt sammen …
Han ser ut gjennom kjøkkenvinduet. Både vei og gårdsplass ble ryddet i dag tidlig, en kar fra Bruket var nedom. Han tok seg også tid til en liten prat om gamle kjente og kamerater, da han stakk innom med den tradisjonelle halvflaska fra hans gamle arbeidsgiver.
Blikket glir opp mot veien, og han ser at Olav også har gjort seg turen ned etter posten. Fotsporene viser at det har blitt en god del ut av snøværet de siste dager. Nå er gamlingen på vei opp igjen, subbende, med et godt tak i skistavene som han støtter seg til.
Olav arbeidet også på Bruket i sin tid, men veien hans er det ingen som har brøytet.
Det tar til å murre i mellomgulvet, og han kjenner noen streif av kvalme. Dermed vet han også at smertene er på vei. Til helsike … ja, men hva i svarteste, heiteste var det å gjøre med dette gamle nå?
- Det er jeg som har rett, tenker han arrig. Den gamle tanken. - Det var vi som hadde rett, tenker han igjen. Uten at det heller hjelper. Det går kanskje an å ha rett for lenge.
Etter at Vigdis gikk bort, hadde han ingen å snakke med lenger. Ikke om Olav, heller. Han driver litt fram og tilbake på kjøkkengulvet. Ja, som om han ikke skulle vite hva hun alltid mente! Han setter seg igjen.
Olav har aldri hatt familie. Ingen venner heller, så vidt han vet. Slik som forholdene ofte er ute på bygdene, ble sonet fengselstraff og ti års tap av borgerrettigheter bare som en forsmak å regne. Så ingen hadde vel turt å ta kontakt med ham heller, på grunn av folkesnakket!
Anders ser for seg timene videre ut over dagen og kvelden. Skapet er fullt av julemat han ikke orker spise, og TV – apparatet evner ikke annet enn å spre mer tomhet. Han vet fra før at tankene på Olav sjelden forsvinner så fort, når de først har dukket opp. Da blir det bare å sitte her og flikke på den råtne skigarden, å trøste seg selv med å ha vært på rett side.
En enda større uro kommer over ham. Han kjenner etter hvert at han ikke makter å tenke helt klart lenger. Går bort til vinduet nok en gang. Så banner han og griper tak i konjakkflasken som ennå står på benken.
*
Olav står bøyd over vedovnen på kjøkkenet sitt. Han er en tettbygget kar, kortklippet hvitt hår som ennå ikke har tynnes. Han har et litt spørrende uttrykk i det brede ansiktet, eller som han går og lytter etter noe. Nå har han, sin vane tro, brukt flere sider av dagens avis til oppfyring. Ulest, han mener likevel å vite så omtrent hva som står på forsidene. Dessuten leser han mest annonser. Og om det mot formodning skulle hende noe virkelig nytt her i verden …
Det banker på døren.
Olav kikker ut gjennom vinduet, selv om han godt vet at det er ikke er mulig å se hvem som kan stå innenfor bislaget. Så åpner han. Det er Anders som står der. Naboen, som han knapt har vekslet ord med på flere tiår.
De to mennene blir stående og betrakte hverandre, avventende. Anders tar et lite skritt bakover. Han rister på hodet, men ser ut til å gripe seg selv i bevegelsen. Så famler han ned i jakkelommen, tar opp flasken som ligger der.
- Jul … begynner han, men må rense stemmen. Juledram. Kanskje …
Så stopper det opp for ham. Olav rister også på hodet, later ikke til å skjønne.
- Har du tenkt deg inn? sier han. Så hører han vel selv hvor uvennlig det lyder, og tar på igjen.
- Skal du ikke …
Han trekker seg bakover, og holder døra åpen. Den andre følger langsomt etter.
Anders ser seg om der inne. Det er så forunderlig likt hans eget hjem. Møblert på samme brokete måte, av slikt som har vært anskaffet over lang tid. På kjøkkenet står et gammelt, massivt furubord med enkle rørstoler skjøvet inn under. Ved vinduet er en av dem trukket ut. Over den står en radio på en hylle. Kammersdøra er lukket.
I stua er sofa og lenestoler i forkjellige farger. Et lite juletre står på et hjørnebord. Olav slår ut med hånden mot en tilfeldig plass. Så henter han fram et par glass fra hjørneskapet. Han skjenker i, de skåler og mumler noe om god jul.
Anders er mest på spranget til å reise seg igjen. Han ser litt rundt seg, lar blikket gli over noen gamle fotografier på veggen. Så fryser han til et øyeblikk da han får øye på en ung, lys mann i frontkjemperuniform. Det er Olav. Legion Norwegen, står det med hvite bokstaver på bunnen av fotografiet … nå, han har altså slikt hengende framme fremdeles. Han lar vaktsomt blikket gli videre, og det er da han får øye på et bilde av Vigdis. Han kjenner henne igjen fra tidlig ungdom. Han ser at Olav følger blikket hans. Anders kjenner at må han vel si noe nå.
- Ja, du skal ha takk for blomstene du sendte. Han hører selv hvor hult det lyder. Det er syv år siden.
Olav nikker, leter etter ord.
- Vi havnet på forskjellige fester den gangen, sier han og løfter glasset. Skjønner at forsøket på en spøk ikke er vellykket. Den andre ser at han svelger allerede før dråpene kommer over leppene.
Anders tar også glasset sitt, finger med det, men setter det ned igjen. Han tenker på at nå sitter han altså her. Vigdis ønsket alltid dette, at de skulle snakke sammen.
- Jeg hører at du var med ved Stalingrad, sier han omsider. Igjen undrer han seg litt over hvordan ordene kommer fram. Det er seksti år siden, og han får det til å høres som et rykte han har snappet opp ganske nylig.
Olav ser på ham, nikker bare. Han mumler noe uhørlig.
De sitter en stund, og Anders klarer ikke finne mer å si. Om litt trekker Olav likevel pusten:
- Det var jævlig kaldt, sier han først. Så venter han litt før han fortsetter.
- Og vi var sultne, nesten hele tiden. Det ble sagt at forsyningene nådde ikke fram. Men det fantes jo ikke noe heller. Ikke da.
Han famler litt etter ord.
- Ammunisjon var det jo skralt med, fortsetter han om litt. Vi brukte bajonetter og spader likevel, i nærkamp. Det var snø og blod … det frøs liksom ikke. Og så rart å gå i.
Anders bare rister på hodet. Olav ser ut gjennom vinduet.
- Jeg husker noen blant oss som ble vanvittige. De drepte kameratene sine. Eget befal også, alle som kom foran dem.
En lang pause følger.
- Flere ble tatt til fange. Jeg har hørt det var noen som byttet side da, de sloss mot oss etterpå.
Anders ser bort på ham.
- Og det var noen som rømte over, frivillig, sier Olav endelig.
Anders har aldri vært i noen krig, og han er usikker.
- Enn du? – spør han, som en refleks.
Olav har kanskje ventet det. – Nei, sier han stille. Jeg kom jo ikke til å bytte side.
Anders kjenner det som Vigdis stirrer på ham fra bildet.
- Nei, var det likt seg, sier han. Bytte side, der… Men …
Så blir det taust mellom dem igjen.
Anders husker noe hun sa flere ganger da de snakket om Olav, at ingen er i stand til å fri seg fra bitterhet på egen hånd. Lett å si, slikt. Hadde han ikke dømt seg selv slik, ved ikke å ville innrømme noen feil? Så hva i all verden kunne han, Anders, gjøre med det? Men ikke før han har tenkt tanken ferdig, så vet han at han slett ikke vil det slik lenger. Ikke gli inn den gamle spiralen igjen. Han husker hvordan det var før i dag, det håpløse øyeblikket der på kjøkkenet.
Han forsøker å snu på tanken. Er det slik at folk Olavs situasjon er fanget, og at de må møtes der de er for å kunne komme videre? Men hvordan kan slikt gå for seg? Det går da ikke an å gjøre rett til galt …
Da er det med ett han ser en slags sammenheng. For dette gjelder jo ikke bare Olav, han selv har vært like fordømt låst fast. Han, som etter han ble alene bare har hatt sin egen bratte nakke som rettesnor og trøst. Og nå husker han plutselig noe annet som Vigdis sa en gang, noe litt underlig. Den gang gjorde det ham sur og tverr, men ... I hodet gjentar han det for seg selv noen ganger, før han lar det stå til:
- Å være trofast, begynner i hjertet og ender i viljen, sier han sakte.
Olav svarer ingenting. Likevel, etter en stund begynner det å rykke litt i munnen hans, en bevegelse som etter hvert forplanter seg videre ut over ansiktet.
Dermed blir det til at de må se forbi hverandre, og blir igjen sittende tause. Anders kjenner likevel at stillheten etter hvert blir annerledes. Gulvklokka tikker som med en annen klang, og hjertet føyer seg gradvis etter den langsomme rytmen.
Slik går en lang stund. Olav står opp og legger mer ved på ovnen. Setter en kaffekjele på platen, et fat tar han med seg inn igjen.
- Julebaksten, sier han og danderer et par rekker med kjøpekaker utover.
Ennå unngår de hverandres blikk for det meste, men tar etter hvert på med litt småprat om vær og føre. Utenfor vinduet har det begynt å skumre. De finner på å skåle, men drikker begge så lite at det ikke er nødvendig å fylle glassene.
Det knepper i klokken, det er et par minutter til den skal trekke seg opp mot fem slag.
- På denne tiden, sier Olav plutselig, pleide vi ungene å gå ut for å høre etter kirkeklokker. Det var mor som satte oss på det. Hun var vel glad for å bli kvitt oss en stund, der vi fløy rundt bena hennes.
Anders smiler så smått.
- Vi gjorde det samme, sier han. Forresten var det voksne med, også. Og vi stod der ute helt til vi trodde at vi hørte noe.
De har samme tanke, og reiser seg. Olav går først. De kommer til å stå nær hverandre ute på trammen. Det pisker snø mot de hete ansiktene.
- Nei, det skal vel mye til … sier Olav da de har stått der en stund. Men de blir værende der.
Så skjer det noe, et vinddrag i luften fra sør. Det bærer som et dån med seg. Svakt, men tydelig høres det, en malmrøst gjennom skumringen. Dette gjør at de snur seg mot hverandre. Begge er våte av snø i ansiktet, og slik tør de endelig holde fast i hverandres blikk mens de lytter videre. Klangen stiger og synker, før den til slutt blir borte for godt. Noe er fullendt.
De to snur seg sakte, og går tilbake inn i varmen.
Der ute fortsetter snøen å falle. Mykt jevner den etter hvert både oppkjørte veier ogsøkende spor. Snart står bare en ny, ren og ubrutt flate tilbake
For den som evenuelt ønsker å si noe om denne teksten, er det bare å følge linken til Skaldskapet blogg
Til blogg Til forsiden
