Jeg fanget en sanger, i snare så fin
som aldri et øye har sett.
Da mente jeg også at fuglen var min,
fordi den ble narret så lett.

Så fikk den et bur i det reneste gull,
og pyntet med gyllne paljetter.
Jeg kledde et rede med mykeste ull, 
og ga den de fineste retter.

Så sang den en strofe med smektende  røst,
jeg tenkte så smått da den kvedet:
At kanskje den ble meg til selskap og trøst,
om den kunne snakke i stedet.

Først lærte den ordene: - Fugler er fri!
Det fikk den til, ganske så riktig.  
Så senere prøvde jeg: - Demokrati,
og annet jeg syntes var viktig. 

Men skjønte den tanken bak ord som den sa?
- Min venn, du skal settes på  prøve:
Når jeg sier Plikt, skal du svare – Hurra!
Du får ingen tid til å øve.

Men fuglen ble stille, så lunken og lat,
da fjernet jeg matskål og beger.
- Den trassige får ingen lønn eller mat, 
 så sier de største strateger. 

Slik ild er i herskeres filosofi,

at hjerter kan stekes på glørne.
Men sangeren hvisket: - Hurra, jeg er fri …
så døde den stilt i et hjørne.

 Til forsiden                    Tilbakemeldinger / gjestebok