|
Privat
Selv om jeg ofte skriver under et annet navn, er jeg for så vidt ikke opptatt av å gjøre noen stor hemmelighet ut av hvem jeg egentlig er. Det virkelige navnet mitt er Rune Kvisla. Jeg er født i Sør - Odal i 1957. Her levde jeg mine første år ved bredden av Storsjøen.
I alle år har jeg fungert best når jeg har holdt meg vekk fra de raskeste kjørefeltene på de veiene jeg har ferdes langs. I dag jobber jeg for øvrig med litt forskjellig, om enn i ganske bedagelig tempo. Blant annet noe salg, samt litt konsulentvirksomhet. En liten stilling innen omsorg har jeg også valgt å beholde.
I perioder har jeg flakket en del omkring i verden, og har sett mange forskjellige skjebner. Litt menneskekunnskap vil jeg nok pårope meg, i tillegg til generell livserfaring.
Siden 1993 har jeg vært lykkelig gift, med Jenny. Hun er fra Kent i England. Vi har vært på utallige eventyr, og hatt mye moro sammen. Noen år fartet vi også omkring som gatemusikanter.
I 1997 fant vårt ønskested på Jorden, langt ute i ødemarken. En gang var det et lite småbruk, men hadde stått fraflyttet siden tidlig på 60 - tallet. Nå bor vi her en stor del av året, og trives med roen og stillheten.
Vi har etter hvert bestemt oss for ikke å modernisere dette huset i særlig grad. Mye kan synes tungvint i en slik tilværelse, men enkelheten skaper i det minste en illusjon av oversikt og kontroll.
Andre tider oppholder vi oss i mer urbane strøk. Ganske ofte sør i England, men også ved Vänern i Sverige.
Jeg har mange interesser, og lar meg fascinere av så mye. Før denne spesialiseringens tidsalder kunne jeg sikkert passet inn i rollen som "universalmenneske" eller "altmuligmann". Det vil si at jeg vet litt om ganske mye, i stedet for ganske mye om litt.
Det har trolig sammenheng med dette at jeg gjennom hele livet har funnet meg selv i de forskjelligste roller og situasjoner. Ganske sikkert kan det være vanskelig å putte meg i noen inn i et bestemt mønster, om noen eventuelt skulle ønske det. Selv har jeg for lengst akseptert at jeg lever som i en eksplosjon, med fragmenter ut til alle kanter.
Ellers blir jeg svært tilfreds når jeg får omgi meg med gjenstander og praktiske hjelpemidler jeg har laget selv. Som regel blir de forskjellige konstruksjoner er satt sammen av gammelt skrot og skrammel.
Som mest lykkelig er jeg likevel når jeg rusler omkring sammen med hustruen, i skog og fjell, eller kanskje under årtusengamle eiketrær. Gjerne medbringende kamera og/eller metalldetekor, på jakt etter gamle bosetninger og gjenstander, vakre blomster, dyrespor eller andre småtterier som er vel verdt litt oppmerksomhet. | 
