Kara har benke seg rundt kantinebordet. Johannes og Torbjørn, og så’n Erik, da. Hæin som sjelden makter å styre nysgjerrigheita si.
Gamle kjinte og væl forlikte, dom tre råkes gjinne slik tidlig på æftan. Helst vil dom finna et hell æinna morosamt å tala på. Bære dele ei lita, velsigne stund før dom ska hematt åt kjerringer og slikt som kræv dom der.
Hæin Torbjørn lener seg framover.
- Nå vil je ha rede på å det er’n Johannes har gjort, seier’n. Har’n omsider skøti den nabokatta som yngle bak i bila hass?
Meir ska det som regel itte tel før dom tæk tel å flire så smått, trygge på einæin som dom er. Likevæl virker’n Erik litt meir forsiktig enn vanlig. Hæin ser litt skrått bort på’n Johanne
- Jeg såg denna tullingen på by’n i går kveld, seier’n. Så venter’n et par sekund, og så kjæm det: Med ei fræmen dame!
Da blir det stille. Itte for det, ingen ta dom har for vana å legge fingra i milla når det gjelder litt grov erting. Nei. Men så er det akkurat detta med a Johannes og’n Karin, kjerringa hass. Det har itte støtt vøri like greit heme åt dom. Nå får det bli opp tel hæinom om det ska talas meir på detta.
Hæin dræg litt på munnviken, sjøl om smilet itte når heilt fram tel aua. Vil’n legge et lokk over? Men nei, Johannes er itte den som vil gjøra det pinlig for noen.
- En lyt da passe på mens’n har ondommen, seier’n.
- Men i reine væl'n, å slags menneskje var det som orke å vara i lag med deg i meir enn fem minutt, flirer’n Torbjørn. Hæin vil freste å få praten akkurat så flåsete at ting kæin seias uten å såre.
- Ja, je veit nå itte åkken det var. Hæin Erik rister på hugu.
Dermed blir det tel at’n Johannes tæk ordet att.
- Det hadde seg slik, at je råkte på ei som ønskje å få tala ved et vettugt og klokt menneskje, seier’n. Så hadde jeg liksom ei plikt tel å stille opp, da. Tenkj om hu for eksempel hadde vøri så uheldig å råke borti noen ta døkk to.
Så flirer dom æille tre for fysste gong. Det kæin bli meir moro ut ta detta, om dom er litt forsiktige. Ja, for det lyt dom vara. Karin og Johannes. Ho, som etter hårt har gjort seg usams med æille gamle kjinte, Og hæin, som støtt har blunde att aua og tidd stille tel så mye.
Hæin Erik gliser åt’n Johannes.
- Klokt og vettugt menneskje, seier’n. Det var nå rart at hu skulle sjå i retning ta deg, da. Du ser nå slettes itte ut som en proffessor, men je la merkje tel at du hadde strøypt et slips rundt hæsjen på deg – for en gongs skuld!
Ingen ta dom trur for æilvor at’n har rote seg borti et æinna kvinnfolk. Og heller itte at’n tel slutt har slått i bordet heme og stilt noe ultimatum. Slik ligger itte for’n Johannes. Itte om’n så lyt ut midt på kølsvarte natta for å sanke opp att kjerringa si en hell æinna plass. Hæin er en ta dom som bærer på sitt i det stille. Begge venna hass veit at det er inga lita bør hæin har tatt på seg.
- Ja, får jeg høre litt meir om åssen hu såg ut, seier’n Torbjørn. Hu kunne da itte vara verre enn det spetaklet som du, Erik, drog med deg ut att frå julebordet?
Hæin Erik er med, og flirer høgt. Så høld’n begge hæindflaten framfor bringen og tegner noe digert framfor seg. Nå ska dom vara guttonger att.
- Nei, dama je såg’n Johannes i lag med, var nok et par hakk likere, seier’n. Det var nok lettere for hæinom å gjette seg tel åssen hu var skapt.
Hæin Torbjørn høgger tel:
- Men åssen er det, du slapp da å sitta der og gjetta en heil kveld, veit je. Laga det seg slik at du fekk sjå litt nærmere på det hu hadde å vise for seg?
Johannes tenkjer seg om.
- Jo da, je fekk sjå akkurat det je ønskje at ei dame skulle te fram, seier’n. Hæin teier litt. Så legger’n tel: Og je meiner da hu fekk sjå noe ta meg, å …
Dom andre gapflirer, veit itte riktig å dom ska tru.
- Ja, men så sei det da, gnåler dom. Vi lyt få høre å det var slik stas å få sjå.
Hæin Johannes reiser seg og ser på dom etter tur mens’n knepper att jakka si.
- Demo - versjon, seier’n tel slutt. Pen - sida.
Og så går’n hematt åt a Karin full – versjon.
Til forsiden Tilbakemeldinger / gjestebok
