Til forsiden                                                        

                        Landkjenning

 

I avgangshallen på flyplassen så jeg en indianerkvinne som gråt.

 Jeg er på vei frem eller tilbake, sitter med en tekopp foran meg og Atlanteren under meg. For sikkert tiende gang begynner jeg på første kapittel i boken jeg har med. Tankene vandrer til henne. Bildet slipper ikke taket, hvordan hun klaget seg sakte, med underlige rykninger i kroppen. Slik reiste hun seg, gikk rundt og snakket til tilfeldige. Brydde blikk søkte til siden, alle hennes ord var komplett uforståelige. Så møtte øynene hennes mine.

 Så forsto jeg vel noe likevel.

 Irritasjonen tar meg. Hvorfor i all verden skal jeg bry meg et døyt med slike overspente fantaster? I lang tid nå har jeg levd som et moderne menneske, og jeg vil gi blanke fan i henne! Iltert roter jeg i lommen på stolryggen foran meg, fingrer litt med en tilfeldig brosjyre. Jeg ser et kart, det er flyruter trukket i linjemønstre over jordkloden. Fra eller til destinasjoner.

 Flyet lander, og det er natt.

 Daggryet er bare et par timer unna da jeg svinger bilen av fra hovedveien, og kjører videre innover i skogen. Jeg følger en vei som blir stadig smalere. Etter hvert må jeg lirke meg fram mellom djevelsk plasserte utfordringer, både mot bunnpannen og all tidsriktig travelhet.

Så, etter en møysommelig ferd med stadig lavere turtall, fanger endelig billysene en åpen slette mellom grantrærne. Bak den er en fortetning i mørket. Det er to hundre og femti år gammelt stokkverk som fremdeles holder stand, laftet sammen i en beskyttende firkant mot elementene.

Jeg er tilbake … igjen.

 Før jeg stanser motoren og mørket faller sammen over det meste, rekker jeg å se ferske jordhauger foran nordveggen. Aha – så grevlingene har ikke gitt opp håpet om å gjenerobre sitt gamle domene under gulvet. De har vært forvist derfra noen år nå. Tidligere har det vært steile fronter mellom oss. Mine vinnende argumenter ble til slutt gjerdenetting, stålplater, sement og dessuten en dobbeltløpet hagle.

 Jeg famler meg fram til døra, låser opp og går inn. En velkjent lukt slår mot meg. Dette er et gammelt husvære, hvor gulvsprekkene er så store at ange av tørr jord får slippe gjennom. Jeg får fyr i et par ovner før jeg tumler til sengs, stuptrett.

 Ganske snart blir jeg vekket igjen av en ringende lyd. I villelse tar det en stund før jeg fatter at det er alarmen fra solcelleanlegget. Jeg synker tilbake på puten, men har likevel blitt så våken at problemet opptar meg. Lyst ute … batteriene tar ikke ladning … hovedsikring … ? Umulig å få sove igjen, jeg får heller komme meg opp og se på sakene.

Fragmenter av bilder fra en drøm forsvinner i alt dette, det var noe om henne fra flyplassen …

 Problemet viser seg å bare være irr i sikringsholderen.  Det må ha kommet noe batterisyre på den.

 Jeg trenger til å få vasket meg, men husker plutselig at jeg tømte sisternen i kjelleren før jeg dro. Nytt vann må fylles fra brønnen. Jeg går dit ned og skrur på en bryter. Ingenting skjer.  Pumpen er altså gåen. Igjen. Slike 12 volts senkepumper tåler ikke å stå stille for lenge. Vel, jeg mener å ha en annen liggende et eller annet sted, som burde fungere.

Først må jeg få i meg litt frokost. Det blir knekkebrød og annen tørrmat, slikt som tåler lagring. Så husker jeg grevlingenes aktiviteter. Å jo, jeg har nok hatt en nagende usikkerhet om forsvarsverket akkurat på nordsiden. De svarthvites klarsyn og stahet har jeg fått bevis for flere ganger. Jeg har sett de grave seg rett fram til et svakt punkt i grunnmuren, det var skjult mer enn en halv meter under torven. En gang gnagde de seg gjennom gangdøra. Nå må jeg bare håpe i det lengste …

 Jeg haster ut igjen, urolig. Heldigvis, forsøket deres viser seg å være feilslått. Kanskje jeg til og med forstyrret dem i natt da jeg kom. Likevel må noe gjøres her, helst med en gang.

I låven ligger noen tykke stokker i ti fots lengder. Jeg kan legge de på bakken foran veggen som et foreløpig hinder. Da jeg går inn der for å hente den første, hører jeg en tynn, knistrende lyd borte fra noe gammelt høy. Jeg kjenner den igjen, og blir stående urørlig. Det romsterer nede i haugen, men ikke noe hvitt, lite hode stikker opp. En grevlingunge er der nede uansett, trolig alene ettersom den bråker slik. La gå. Låven har vært et kompromiss. Her har de fått styre med sitt, stort sett som de vil.

 Det tar tid å få slept stokkene på plass, og halvt utmaset gjør jeg meg klar til å gå løs på problemet med vannpumpen. Jeg er på god vei til å bli forbannet over slike uforutsette oppgaver. Med lengsel husker jeg bylivet, den ukompliserte tilværelsen der jeg har levd slaraffenliv i det siste.

 Jeg kommer på at vil jeg trenge en elektrisk loddebolt nede ved brønnen. Da jeg går bort til uthuset for å hente en lang skjøteledning, ser jeg at takrennen på baksiden har falt ned. Det får jeg ta senere. Men isolasjonen på ledningen viser seg å være gnagd i stykker av mus.   Den må repareres.

På sett og vis er det noe i meg som resignerer. Jeg husker nå at slik er det bare, å komme tilbake hit. Hver gang er det en prosess å gå igjennom, som et slags offer. Jeg setter meg på huggestabben ute på tunet og fikler med kabelen. Jeg skjærer opp den ytterste gummien, og sitter med tre ledere i hånden. Den ene har en dyp, rødbrun farge. Rødt … og med ett er jeg tilbake til drømmen fra i natt.

Det var hun fra flyplassen, sammen med andre kvinner. De hadde malt seg med nettopp en slik farge. De sto nakne i en kulp under en foss, det var visst etter en rituell renselse eller noe ... og jeg var der, sammen med andre menn. Vi sto på en klippe over vannet.  Viste vi ikke fram et bytte vi hadde drept … ? Kvinnene lo og vinket til oss. Men så skiftet alt om, jeg var henne – og kjente en kraft som sprengte inne i meg. Det var som bar jeg en myk og rund klode ved mellomgulvet  ...

Sludder og vås! Jeg slår det hele bort, sammen med en slags fornemmelse av at drømmen angår meg og mitt. For lite søvn! - ikke annet.

 Da hører jeg en bløt, dyp tone ovenfra. Korpen … å, en gammel kjenning og kamerat her i ødemarken. Et par av dem pleier å ha reirplass i lia ned mot sjøen, et sted er det en loddrett bergvegg. Jeg roper muntert tilbake, og får svar igjen. Et par ganger sirkler den rundt meg før den stryker videre over grantoppene. Hvor gjerne skulle jeg ikke sett disse skogene gjennom dens øyne ... Det slår meg at den trolig levde og fulgte med på hva som skjedde her lenge før min tid her. De kan bli gamle, korpene. Kanskje var den her allerede for fire – fem årtier siden, da dette var et levende, lite gårdsbruk som yrte av liv.

Annen fuglesang forteller om lidenskaplig og tøylesløs vår. Rundt om står det mirakler i kø for å inntreffe nå.  Jeg husker på forskjellig som snart kan forventes å spire. Kanskje i sjelen også, grotid … Jeg roer meg ned, klarer etter hvert å planlegge og prioritere. Ingen av oppgavene løper sin vei, og jeg skal være her i måneder.

 Slik går dagen fram til middag. Jeg tar meg tid til en god hvil. Etterpå husker jeg halvt skyldbevisst at jeg burde pakket ut pc- en og tatt meg til noe mer tidsmessig arbeid som venter. Det blir med tanken. I stedet rusler jeg nedover til et lite jorde. Min innsats her har stort sett begrenset seg til å holde løvskogen nede. Hvert år skyter nye skudd av osp, selje, rogn og bjørk i været. Jorden er god her, ypperlig. Det er et tykt lag svart matjord. Så kommer et tynt lag med rød grus, og under den igjen fuktighetsbevarende leire. Her kunne det bli mer av både poteter og grønnsaker, kanskje en rute med litt havre.

Over meg lyder nok en kallelse ovenfra, denne gangen en malende lyd fulgt av skarpe pip. Rugden! Jeg får øye på den, der den sveiper lavt over skogen med nebbet skrått pekende nedover. Jeg har hørt det sagt at trekket gikk også over dette stedet før i tiden. Det vil si at nye generasjoner av fugler følger finner de usynlige sporene. I sirkler omen tilværelse. Denne har trolig reiret sitt nede ved myra.

Jeg henter den langarmede saksen for å klippe ned et og annet. Seljeskuddene vokser opp i klynger, tynne og rette, noen er bortimot et par meter høye. Jeg får en tanke. I år skal jeg sannelig lage meg en fiskeruse av disse her. En slik type de brukte før, som en avlang kurv. Ivrig begynner jeg å samle sammen de fineste, og glemmer alt annet.

Da er det jeg sanser noe. Er det noen bak meg? Jeg rekker å snu meg før jeg kjenner igjen noe jeg har opplevd tidligere. Noe som kanskje ikke er ment for menneskets sanser. Det er en uklar fortetning i luften, en vennlighet foran ansiktet. Heller ikke ment å fortelle til menneskers ører.

Jeg er yr av glede, uten å vite hvorfor. Blir stående i øyeblikket. Etter hvert fortsetter jeg med arbeidet mitt.  Nå med vissheten om at det jeg gjør, er riktig og velsignet - av noen.

Så er det skumring, og jeg har levd her den første dag igjen.  Et tåkeslør kommer drivende lavt over bakken. Jeg hutrer, mest som en refleks, og rusler tilbake til huset for å ta kvelden.

Når natten og kulden kommer, søker en ly der det er å finne. Disse enkle ordene former seg langsomt i bevisstheten.

Nå vet jeg ved meg selv at også hun har kommet seg vel hjem.

 

Til forsiden                Tilbakemeldinger / gjestebok