To kråker satt på hver sin kvist
i kråkelig forening.
Men kråka er en egoist
og frekk ved hver anledning.
Den ene så der ovenfra
en godbit som den ville ta
og spise helt alene, ja
det var hans akt og mening
Den andre så til annen kant,
da måtte sjansen nyttes.
Han snappet byttet elegant,
men rikdom må beskyttes.
Med nebbet holdt han i sin skatt,
så tok han sine vinger fatt,
men ikke dit den andre satt,
nei, fangsten skulle flyttes.
Men kråka der i treets topp
den hadde sett det hele.
For den tok hissig jakten opp
med krav om å få dele.
Så rundt i ring og opp og ned,
og hit og dit og langt av sted,
for kråker slutter ikke fred,
mens godbiter er hele.
Dessverre var det lekre funn
så dårlig satt i sammen,
at biten knakk i kråkas munn
og falt i andedammen.
Der endte allting svært så bra,
de milde gaver ovenfra
ble nok til dem som ville ha,
så alt ble fryd og gammen
Men kanskje er en lærdom her
som flere kan befeste.
Det finnes ingen rettferd’ der
man krangler med sin neste.
Og den som sloss for enerett,
som om man kan bli mer enn mett,
og narrer andre, rett og slett,
den mister fort det meste.
