.

 

     Til forsiden   

            GANGSYNET

 

Johannes Jansson ble født i året 1876.  Da var faren, Janne Jansson, i ferd med å bygge møllen.  Tre år etter sto den ferdig reist.  Dette skjedde i nabosognet, der de da bodde.

Alt fra tidlige år fulgte Johannes med faren i arbeid.  Han lærte å kjenne sol og regn, vind og jord.  Slik var det kornet kom til dem.Etter noen år måtte møllen flyttes første gang, til det stedet som senere fikk navnet Kvarnbacken.

I voksen alder drev han videre alene.  Han var blitt gift, og ektemaken ville helst bosette seg nær sin slekt.  Johannes var villig og gikk med.  Dermed ble møllen tatt fra hverandre og reist igjen, på den plassen der den står nå i dag.

                                                       

 

Hit kom folk fra egnen for å få kornet sitt malt, alt fra store lass til små sekker.  En andel tok han som betaling.  Dette kunne han senere selge som ferdig mel.

 

 

- Jag känner kvarnen, och kvarnen känner mig.  Slik sa han det selv.

Det kom magre år i begynnelsen av forrige århundre.  Matvarer var  rasjonert, og vanskeligst var det for folk i byene.  Det var også tungt nok for mange på landsbygda.  På denne tiden var det ennå vanlig at folk kunne legge ut på vandring for å finne livberging.  Landeveien tok noen, andre fant utvei over Atlanteren.

Johannes malte korn.  Et slikt sted ville naturlig trekke til seg mange slike folk som ikke kunne planlegge neste måltid.  Etter hvert hadde også et merkelig rykte spredd seg.  I møllen ved Riddergården fantes ofte råd til en hjelp, selv for den som manglet rasjoneringskort eller penger.

En kvinne kunne ha brukt opp sitt siste mel.  Lange allerede hadde barneflokken sutret.  Så gikk hun til Johannes.  Kanskje spurte hun ydmykt, etter tidens sedvane, om hun kunne få feie gulvet? - om det kunne være noe der …

De fleste i slikt ærend gikk derfra med en fem kilos sekk med utmerket hvete eller havre.

Ikke absolutt alle.  En gang kom en kupongkontrollør som hadde hørt om at noen fikk kjøpt mel uten rasjoneringskort.  Han utga seg for bankmann, og sa at han skulle betale rikelig.  Johannes tvilte ikke på hva slag han hadde foran seg.  Derfor svarte han kort at den som laget lover om rasjoneringskort, måtte selv bringe slike.

Samtidig kom to andre karer inn.  De hadde gått fra Göteborg og var sultne.

Johannes fant to sekker.

Tomhendt, på vei ut fikk kontrolløren høre ord som Johannes ennå huskes for:

- Jag skänker er mjölet, ni får det som present.

Vindene strøk videre over landet og tidene.  Som for å oppveie tidligere pust i amerikabåtenes seil, skjøv de også møllens vinger rundt

Det var krigers kulde over Europa, fulgt av fredlige drag som av vår.  Menneskene levde av jorden, som til alle tider.  De som dyrker den, dyrker freden.  Johannes, mølleren, foredlet sædens fold med samme ånd i sitt verk og sitt virke.

Var møllen et fyrtårn for noen som lette etter kursen i et landskap av bølgende åkre?  I så fall var det Johannes som glimtet der innenfra.  Ennå lever vel folk i traktene som bør huske ham med takknemlighet.

 

Etter han var borte, fant de et kornkammer under mølla.  Etter skjønn hadde Johannes skattlagt storbøndene litt ekstra i gode år.

Johannes Jansson var kanskje blind, men noe særskilt må han likevel ha skimtet bakom sin bevingede hverdag.

 

 

Disse to siste bildene er av Johannes, fra noen gamle avisutklipp fra midten av 1950 - årene. Navnet på avisen eller fotografen var ikke synlig. De andre bildene er mine egne.

 Til forsiden                          Tilbakemeldinger / gjestebok

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det står en gammel vindmølle en mils vei fra den svenske byen Lidköping, i retning ut mot Läckö.  På en liten høyde i terrenget ved et sted som heter Riddergården finner man den, godt synlig for veifarende.  Vingene har faret ille i senere års stormer, ellers er den intakt både utvendig og innvendig.

Dette er beretningen om dens møller, en mann som kom til å gi mennesker et ankerfeste i vindene som alltid streifer over slettelandet.

Når en går inn i møllen, kjennes det som å stå i et urverk.  Kraften fra de uhyre vingene blir temmet og overført til solide akslinger og tannhjul i tre og metall.  I høyden er det flere plan med smale trappestiger imellom.  Man ser kornrenner og justeringsanordninger med hjul og stenger.  Fra taket henger taljer som leder tankene hen mot loddkjeder.

Her øvde mølleren sitt fag.

Når vinden var god senhøstes, arbeidet han stundom i skift på opp mot 72 timer uten søvn.  Da kunne han greie i overkant av 80 tønner i døgnet.  I dag tenker vi med velbeslått avstandsbeundring at javel – folk på den tiden var i stand til å tåle hardt arbeid.  Men i denne historien er det enda noe å legge til.

Johannes Jansson var blind.

For ham var møllen forlengelse av kropp og ånd.  Han levde inn i den, til minste plugg i reisverket.

De arbeidet sammen i syv årtier, han og møllen.  Slik ble han den siste som malte korn på den gamle måten i denne delen av landet.  Så vidt inn på 1960 – tallet kunne det ennå høres surring fra kvernsteinene bakom suset fra vingene.

- Jag har lovat kvarnen att så länge jag går, så skal den också få gå…

Johannes holdt det løftet, til han en dag slo følge med en vårvind som feide muntert over sundet fra Odensvika.