Døden og livet ved siden
Det raste et forskrekkelig uvær over jorden. Regnet slo fra himmelen, og vinden slet hardt i alt den ville ha med seg. Slik sendte den rusk og rask til jublende høyder, mens ærverdige trær ble slengt ned til skjensel og vanære.
Under barken på et av disse trærne, en gammel furu, hadde noen humler laget et bol. De fleste der inne klarte seg bra, men en ganske nyklekket liten humle tumlet ned på bakken. Til alt hell falt den rett ved en stein den kunne krype under. På det viset berget den seg natten over.
Dagen etter hadde kreftene herjet fra seg. Våt og kald krabbet humlen seg fram i lyset, ja hva annet kunne den gjøre. Slik fikk den likevel sanse den verden som var gitt den i gave: En sol som ødslet med stråler fra en opphøyet himmelplass. En og annen dunlett sky stakk av mot det blå, bedagelig seilte de etter hverandre over himmelen. En beskjeden bris hvisket i forsiktige utpust, gang på gang, som moret den seg kostelig over raslingen den fikk til i noen ospekroner. Former og farger ga seg til kjenne, alt og alle på sin måte.
Solen er god, tenkte humlen, og begynte å gå mot de varmende strålene.
Lett var det ikke å ta seg fram, gjennom gresset som ennå var vått. Alskens småtteri som vinden hadde grassert med, lå også i veien for den. Over seg ble humlen var noen fugler som lekende lett lynte gjennom luften.
Å, den som bare kunne komme seg dit opp, tenkte humlen. Da ville alt bli lettere. Men jeg er nok alt for liten.
Ikke før den hadde tenkt det, fikk den øye på noen bier som også svirret rundt der oppe. Sannelig, de var da enda mindre enn den var!
Biene landet etter hvert rett foran den.
- Hva er du for en, ville de vite. De tok humlen nøyere i øyesyn.
- Du er ikke en av oss, slo de fast. Du er bred og tykk, og slik er ikke vi. Og så går du omkring her nede på bakken, så derfor er du sikkert litt dum.
- Det kan jo hende at jeg også kan få til å fly, sa humlen.
Biene studerte den enda nærmere.
- Nei, det er umulig, sa de. For slikt vet vi alt om, det lærer vi av dronningen vår. Så stor og klumpete som du er, trengs det store vinger. Og bare kjenn etter! De frynsene du har på ryggen, er knapt å kalle vinger i det hele tatt. Nei, det er helt umulig, ti ganger umulig.
Den lille humlen var lei seg da den gikk videre. Stadig våtere og kaldere ble den, og slik ble den også mer og mer pjuskete å se til. Hva kan det være godt for å leve? tenkte den. Aldri kan jeg klare å fly, og her nede på bakken kan jeg heller ikke klare meg.
Med hele seg ønsket den solen. For å komme så nær som mulig, klatret den møysommelig opp en lang stengel. Denne endte i en blomsterkrone. Der var det i hvert fall litt tørrere, og humlen la seg ned. Likevel kjente den seg ikke glad.
Da hørte den med ett en stemme om seg. Det var blomsten som snakket til den.
- Jeg føler mismotet ditt lamme meg helt ned i roten, sa den. Si meg hva som plager deg, det finnes råd for det meste.
Så fortalte humlen. Om hvor vanskelig alt var, og hva biene hadde sagt.
- Biene, sa blomsten, vet ikke alt her i verden. De lærer nok noen sannheter fra dronningen sin, men det er bare slike sannheter som får dem til å gjøre slikt som hun ønsker. De flyr alltid rundt og leter etter det hun vil ha, og slik søker alle etter det samme. Dermed samler de så mye mer enn noen kan bruke. Deres lønn er bare at de noen ganger får slikke henne rundt munnen.
Noe som dronningen sier til dem, er at døden er det eneste sikre. Det er riktig, men slike sannheter skaper bare kulde. Kulde nærer utrygghet, og også mye strev for å glemme den.
Du skal få høre en sannhet som dronningen aldri forteller. Det er at allnaturen ødsler med overflod. Vi kan sanse en verden som stadig søker mot mangfold, og det finnes, som også livet og gleden finnes. Enda det er stikk imot alt som er sannsynlig.
Se bare her, humle. Innenfor kronbladene mine har jeg nektar. Den er der for din skyld, som den er der for alle som ønsker. Alle som hører til på Jorden, kan drikke. Det kan du også.
Dermed gjorde humlen som blomsten sa.
- Nå kjenner du for visst at også du hører til her, sa blomsten.
- Ja, svarte humlen.
- Det ble fortalt deg som en sannhet at det ikke er mulig for humler å fly, fortsatte blomsten. Likevel er det slik at du helst burde stole på din trang til å gjøre det.
Den lille humlen håpet inderlig at blomsten visste noe om dette, så dermed gjorde den et slags lite hopp. Og akkurat slik skjedde det, at den fløy av sted. Ja, den gjorde, så aldeles rett opp mot solen og himmelen.
For døden kjenner ikke livet, og livet er.
Til forsiden Tilbakemeldinger / gjestebok
