|
Den reineste gle'a Hu plokke en blomme, en gulldrøm som skinte, Og bau den tel venn’ sin, så blid og kokett. -Å skal vi med den? Sjå kringom deg, jinte! Slik ugras er keisamt og domt, rett og slett. Så fæinn a ei stjerne som stod bortmed le’e, Ei kvitpynte brur med ei blåtone i. -Nei, den er visst giftig, og kænskje er’n frede’, og utløyser eksem hell høyallergi. Men vakrest ta æille, der midt milla lyngen, Ei spe – vøksi gle’e i regnbågåham. Hu sæinse seg … ... stille … ... og la den tel bringen. |
-
<script src
|
|